Jeg vandret bort, men
du fant meg igjen.
Jeg var lik sauen
som forsvant fra flokken.
Du telte gjennom og
så at jeg manglet.
Du kalte på meg, da jeg
hadde det verst, men jeg
ville ikke lytte.
Du gav aldri opp. Du kom,
tok min hånd og gav meg en klem.
Jeg har voldet deg smerte,men
klemmen jeg fikk vil jeg aldri
glemme.
Du gav meg det eneste jeg manglet,
kjærlighet ulik noen annen.
Du brydde deg om meg,
du fant meg igjen,
selv om jeg kun var meg.
Jeg trodde en var lik ingen,
men den ene som manglet
var en for mye.
Du tok min hånd og gav meg en klem
en klem fylt av en kjærlighet,
en kjærlighet jeg trodde var borte
for godt.
Klemmen jeg fikk vil jeg aldri
glemme
Det finnes et håp,
for alle og en hver.
Hos deg er jeg trygg,
du viste meg det.
Du tenker på meg dag ut,
og dag inn.
Du dømmer meg ikke, du vet
jo hvem jeg er.
Du gir meg håp,
du gir meg tro.
Det er du og bare du som
gir meg en kjærlighet ulik noen annen.
Klemmen jeg fikk viste meg det.
Klemmen jeg fikk vil jeg aldri
noensinne glemme.
søndag 31. januar 2010
torsdag 7. januar 2010
Gå eller ikkje gå, det er spørsmålet.
Eit nytt år har begynt. Nye moglegheiter oppstår kvar dag. Eg trur dette kan vera året for forandring, for utfordringar.
Eg har eitt mål for det nye året. Eg vil vera ein menneskefiskar. Eg har eit ynskje om å sjå fleire velga Jesus. Eg har lyst at mitt liv skal kunne brukast slik at fleire kan finne vegen som fører til frelse og evig liv. Misjonsbefalinga er Gud sitt oppdrag – eg vil gjera så godt eg kan å gjennomføra det.
Det er mitt ynskje. Men eg tar meg sjølv så altfor ofte i å tenke at eg kan vel ikkje noko, eg er ikkje god nok, flott nok, korleis skal Gud kunne bruka litle meg til noko? Eg har vel ikkje noko særleg å bety for andre sine liv. Korleis skal vel eg kunne gjera ein forskjell?
Det er ikkje Gud som har avgrensingar det er eg som har dei. Eg legg band på meg sjølv. Gud kan gjera så mykje meir enn det me bed om og forstår står det i Efeserene (3:20 – trur det var her) Gud kan gjera så mykje meir med mitt liv enn det eg sjølv kan forstå. Eg tenker at det kan vel kje være mogleg, men alt er mogleg for Gud.
Eg trur Gud kan bruka meg til så mykje meir enn det eg klarar å skjøna. Eg trur at eit liv fullt med Gud er det rikaste livet ein kan ha.
Har ein Gud og har Gud deg, trur eg at ein har alt ein nokon sinne kjem til å trenge. For Gud er… ja Gud er Gud. Eg trur ikkje eg kjem til å forstå alt som har med Gud å gjera. Men eg har gjeve han mitt liv. Det er det beste eg har å gi. Gud har løyve til å bruka meg akkurat der han vil, og til akkurat det han vil. Eg har likevel fri vilje og kan nekta, men det vil ikkje gjera ting betre.
Her for nokre dagar sidan fekk eg ei oppgåve. Eg pysa ut. Eg gjennomførte ikkje. Eg dreit meg rett å slett ut. Angrar eg? Ja kan sei det slik. Eg ba om ein ny sjans men sjansen for denne gongen hadde vore og gått igjen. Eg har lært at det er ikkje verdt å sei: ”nei ikkje no, kanskje seinare” når Gud har ein oppgåve klar for meg. Når Gud seier GÅ – då skal eg vera lydig mot min Far og gjera som Han vil, for han har omsorg for meg og veit betre enn eg kvar eg skal vera og kva eg skal gjera.
Eg må berre hugsa at Gud har skapt meg – eg er faktisk god nok, og kan faktisk brukast til noko. Eg er berre meg – men likevel er eg så mykje meir.
Denne songen sier enkelt og greit mange av alle unnskyldningane me ofte kjem med overfor Gud. Den har mang ein gong kverna i hovudet mitt.
Men Gud meinte faktisk meg når han sa GÅ, Han meinte faktisk deg og. Spørsmålet er berre om du vil gå.
Eg har eitt mål for det nye året. Eg vil vera ein menneskefiskar. Eg har eit ynskje om å sjå fleire velga Jesus. Eg har lyst at mitt liv skal kunne brukast slik at fleire kan finne vegen som fører til frelse og evig liv. Misjonsbefalinga er Gud sitt oppdrag – eg vil gjera så godt eg kan å gjennomføra det.
Det er mitt ynskje. Men eg tar meg sjølv så altfor ofte i å tenke at eg kan vel ikkje noko, eg er ikkje god nok, flott nok, korleis skal Gud kunne bruka litle meg til noko? Eg har vel ikkje noko særleg å bety for andre sine liv. Korleis skal vel eg kunne gjera ein forskjell?
Det er ikkje Gud som har avgrensingar det er eg som har dei. Eg legg band på meg sjølv. Gud kan gjera så mykje meir enn det me bed om og forstår står det i Efeserene (3:20 – trur det var her) Gud kan gjera så mykje meir med mitt liv enn det eg sjølv kan forstå. Eg tenker at det kan vel kje være mogleg, men alt er mogleg for Gud.
Eg trur Gud kan bruka meg til så mykje meir enn det eg klarar å skjøna. Eg trur at eit liv fullt med Gud er det rikaste livet ein kan ha.
Har ein Gud og har Gud deg, trur eg at ein har alt ein nokon sinne kjem til å trenge. For Gud er… ja Gud er Gud. Eg trur ikkje eg kjem til å forstå alt som har med Gud å gjera. Men eg har gjeve han mitt liv. Det er det beste eg har å gi. Gud har løyve til å bruka meg akkurat der han vil, og til akkurat det han vil. Eg har likevel fri vilje og kan nekta, men det vil ikkje gjera ting betre.
Her for nokre dagar sidan fekk eg ei oppgåve. Eg pysa ut. Eg gjennomførte ikkje. Eg dreit meg rett å slett ut. Angrar eg? Ja kan sei det slik. Eg ba om ein ny sjans men sjansen for denne gongen hadde vore og gått igjen. Eg har lært at det er ikkje verdt å sei: ”nei ikkje no, kanskje seinare” når Gud har ein oppgåve klar for meg. Når Gud seier GÅ – då skal eg vera lydig mot min Far og gjera som Han vil, for han har omsorg for meg og veit betre enn eg kvar eg skal vera og kva eg skal gjera.
Eg må berre hugsa at Gud har skapt meg – eg er faktisk god nok, og kan faktisk brukast til noko. Eg er berre meg – men likevel er eg så mykje meir.
”DET VAR VEL IKKE MEG DU MENTE, HERRE”
Det var vel ikke meg du mente, Herre,
den gang du stod på fjellet og sa GÅ?
Gå ut med ordet mitt til hele verden.
Det var vel ikke meg du tenkte på?
Du vet jo om alt jeg har å gjøre.
Du kjenner hvor opptatt jeg er.
Dessuten har jeg sikkert ikke evner
For slike store oppdrag som det er!
Du vet jo at jeg har min begrensning,
Du vet hvor lett det er å gi opp.
Dessuten tror jeg ikke at jeg passer –
Jeg har jo alltid vært en rotekopp.
Men om det nå var meg du mente, Herre,
Så ber jeg deg om mot til å si Ja!
Jeg vet at du vil gi meg det jeg trenger.
Hvis bare jeg tør gjøre som du sa.
Det var vel ikke meg du mente, Herre,
den gang du stod på fjellet og sa GÅ?
Gå ut med ordet mitt til hele verden.
Det var vel ikke meg du tenkte på?
Du vet jo om alt jeg har å gjøre.
Du kjenner hvor opptatt jeg er.
Dessuten har jeg sikkert ikke evner
For slike store oppdrag som det er!
Du vet jo at jeg har min begrensning,
Du vet hvor lett det er å gi opp.
Dessuten tror jeg ikke at jeg passer –
Jeg har jo alltid vært en rotekopp.
Men om det nå var meg du mente, Herre,
Så ber jeg deg om mot til å si Ja!
Jeg vet at du vil gi meg det jeg trenger.
Hvis bare jeg tør gjøre som du sa.
Denne songen sier enkelt og greit mange av alle unnskyldningane me ofte kjem med overfor Gud. Den har mang ein gong kverna i hovudet mitt.
Men Gud meinte faktisk meg når han sa GÅ, Han meinte faktisk deg og. Spørsmålet er berre om du vil gå.
Eg er tankefull. Eg veit ikkje kva eg skal seie eller gjera. Hovudet mitt er fullt av så mykje rot. Eg tenker på kor redd eg er, kor glad eg er, kor fantastisk eg har det, kor heldig eg e. Men det er likeeins ein ting som manglar.
Eg tenker så altfor mykje på kor utruleg glad eg er i deg.
Eg brukar så mykje krefter på å unngå å tenka på deg, å unngå å ringa deg, å unngå å senda melding t deg. Du har ein tendens til å snika deg inn overalt.
Eg tenker så ofte på kor unik og fantastisk du er.
Samstundes er eg redd. Eg er redd for alt. Eg er redd for å verta såra, redd for å blottleggja meg. Redd for å vera den eg e. Redd for å ikkje vera god nok. Men mest av alt trur eg at eg er redd for at draumane mine ikkje kjem til å vera eins med røynda. Redd for at draumene mine og min vilje ikkje er eins med Gud sin vilje.
Eg veit at eg har gått feil veg med livet mitt til tider. Eg veit at eg har gjort mykje som det ikkje står respekt av. Eg har gått på trynet så utruleg mange gonger. Ein skal læra av sine feil heiter det på fint. Eg har lært. Eg veit eg har lært. Ting som eg har gjort kjem aldri til å bli gjort igjen. Eg er så utruleg irritert på grunn av ting eg har gjort. Samstundes er det ein god trøyst å tenka på at Gud i sitt Ord har sagt at ein ikkje skal tenka på det som er gjort og eingong var – det har nemleg kome noko nytt. Me kan alle finna frelse og nåde gjennom Jesus. Eg er så utruleg takknemlig. Det som ein gong var og som eingong blei gjort har likevel satt sine spor på mitt liv.
Eg veit at eg så ofte før har sagt at eg aldri meir skal gjera ditt og datt, og likeeins gjort det kort tid etterpå. Men det var før eg slapp Gud skikkeleg inn i hjarta mitt. Eg sa eingong ja til Gud, men det ja som eg gav var eit ”ja,men…” Når mitt ”men” var fjerna, blei forandringa større enn eg kunne trudd. Eg er ikkje lenger freista til å gjera ”galne” ting. No er eg meir freista til å leva eit liv som er fullt av Guds kjærleik og nåde. Målet mitt er å få fleire med på himmelvegen. Eg ynskjer at livet mitt skal stråle av Gud, for Gud er mitt liv.
Det er så mykje som skulle vore gjort annleis, så mykje som skulle vore ugjort og usagt.
Eg skulle så gjerna ynskja at eg ikkje var redd.
Eg skulle så gjerna ynskja at du kunne sjå forbi alle mine feil. Skulle ynskja at du kunne sjå den eg verkeleg er.
Eg skulle ynskja at du hadde sett kor uendeleg glad eg er i deg.
Eg tenker så altfor mykje på kor utruleg glad eg er i deg.
Eg brukar så mykje krefter på å unngå å tenka på deg, å unngå å ringa deg, å unngå å senda melding t deg. Du har ein tendens til å snika deg inn overalt.
Eg tenker så ofte på kor unik og fantastisk du er.
Samstundes er eg redd. Eg er redd for alt. Eg er redd for å verta såra, redd for å blottleggja meg. Redd for å vera den eg e. Redd for å ikkje vera god nok. Men mest av alt trur eg at eg er redd for at draumane mine ikkje kjem til å vera eins med røynda. Redd for at draumene mine og min vilje ikkje er eins med Gud sin vilje.
Eg veit at eg har gått feil veg med livet mitt til tider. Eg veit at eg har gjort mykje som det ikkje står respekt av. Eg har gått på trynet så utruleg mange gonger. Ein skal læra av sine feil heiter det på fint. Eg har lært. Eg veit eg har lært. Ting som eg har gjort kjem aldri til å bli gjort igjen. Eg er så utruleg irritert på grunn av ting eg har gjort. Samstundes er det ein god trøyst å tenka på at Gud i sitt Ord har sagt at ein ikkje skal tenka på det som er gjort og eingong var – det har nemleg kome noko nytt. Me kan alle finna frelse og nåde gjennom Jesus. Eg er så utruleg takknemlig. Det som ein gong var og som eingong blei gjort har likevel satt sine spor på mitt liv.
Eg veit at eg så ofte før har sagt at eg aldri meir skal gjera ditt og datt, og likeeins gjort det kort tid etterpå. Men det var før eg slapp Gud skikkeleg inn i hjarta mitt. Eg sa eingong ja til Gud, men det ja som eg gav var eit ”ja,men…” Når mitt ”men” var fjerna, blei forandringa større enn eg kunne trudd. Eg er ikkje lenger freista til å gjera ”galne” ting. No er eg meir freista til å leva eit liv som er fullt av Guds kjærleik og nåde. Målet mitt er å få fleire med på himmelvegen. Eg ynskjer at livet mitt skal stråle av Gud, for Gud er mitt liv.
Det er så mykje som skulle vore gjort annleis, så mykje som skulle vore ugjort og usagt.
Eg skulle så gjerna ynskja at eg ikkje var redd.
Eg skulle så gjerna ynskja at du kunne sjå forbi alle mine feil. Skulle ynskja at du kunne sjå den eg verkeleg er.
Eg skulle ynskja at du hadde sett kor uendeleg glad eg er i deg.
Gud ser oss faktisk akkurat som me er, og han er uendeleg glad i oss trass i våre feil og mangler.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
