#ærlig #livet #meg

Det er lenge siden sist post. Lenge siden mye... Jeg tror dette innlegget blir noe av det lengste noensinne. Bloggen er en lufteventil, der mine tanker løper løpsk. Og det skal den få være, uansett.

Bloggen er tidvis vært gjennomsyret av kristen tankegang, hjernevasking vil noen si. Hyklerisk, skinnhellig, dumskap, kall det hva dere vil.

La meg starte med det som en gang var "den nye starten". 20 år og kristen. Jesus skulle være veien sannheten og livet. Ungdomsår med fest og morro, dansing på bordet, det å våkne opp å ikke huske noe av dagen før, alt det skulle være slutt. Jeg hadde tatt et valg, et valg jeg trodde var riktig. Etter dette kom det reaksjoner som jaja, fint for deg, bare ikke bli hjernevasket, vær deg selv. Hjernevasket, jeg? nei det skulle jeg aldri bli. Men hvor lett er det å stå i mot, når det hele tiden blir prentet inn: Jesus får satt deg fri. Du kommer til helvete viss ikke. Gud og jesus, jesus og gud. Tar du imot blir du fri! du skal kjenne at det er da du virkelig lever. Det er klart du blir påvirket av slikt. Stormende jubel og hallelujastemning. Folk som smiler, ler, går amok for gud og de. Du får kristne venner, kristent fellskap, det finnes ikke noe annet.

Men det finnes noe annet...

Etter "den nye starten" skulle alt bli nytt, jeg gikk inn i det med iver og glede. Jeg reiste til Bibelskolen Bildøy Bergen og var elev der ett halvt år. Fikk reist til Afrika, oppleve massevis. Et fantastisk halvår med nye gode vennskap. Bibelen var alltid under armen. Jeg hadde virkelig tatt ett valg, dette skulle være mitt nye liv. Det føltes så bra.

Innerst inne så har jeg ikke følt meg helt hjemme med det valget likevel...

Når jeg kom hjem etter Bildøy, ble ting etterhvert mer og mer et mas og et jag. Et skikkelig kav.
Jeg hadde så lyst å bidra, være det lyset i verden som alle kristne snakket om. Men jeg var alltid litt utenfor felleskapet. Den som ingen så. Jeg følte meg egentlig helt alene. Jeg var dårligere enn de andre, jeg hadde ikke vært kristen hele livet, jeg hadde og har mange skjelett i skapet. Jeg kunne finne på å reise på fest isteden for møte, ikke for å drikke, men det var det ikke mange som så. Fest var synonymt med synd og fanteri.
Det å alltid kjenne på at en er ikke god nok, det at fellesskapet med de andre litt etter litt har blitt borte, har ført med seg mange tanker. Dårlige tanker..

Alle kristne snakker om fellesskap, en skal ha fellesskap med Gud, en skal ha fellesskap med andre kristne, det skal føles som et hjem, et sted å ha tilhørighet.

Jeg hadde et motto en gang: be, berøre og bevare. Alle tre må være tilstede for å¨vinne og beholde kristne.
Kristne slik jeg kjenner de, burde bli mye flinkere til å bevare de som allerede er. Alle har ansvar for sitt eget liv, det er greit, men fellesskapet sammen som kristne må alle være med å bevare.

For min del kjenner jeg at jeg har fått nok. Jeg har fått nok av: du må, du skal, du bør, pass deg for synden, må ikke havne i helvete. bla bla bla
Jeg kjenner jeg har fått nok av å ikke finne min plass.
Jeg har fått nok av de jeg tidligere tenkte var mine venner. Det å ikke bli invitert, det å ikke være god nok, det å bli utelatt fordi jeg ikke passer inn i en perfekt verden. Hvor er kristenheten i det? Hvordan kan en kalle seg kristen når en har nok med seg selv og ferdig med det? Hvordan kan en være kristen om tilgivelse er ett ikkeord? Hvordan skal en klare å overleve som kristen når en ikke har noen å dele livet med? oppturer nedturer, vanskelige dager, gode dager. Når en tar kontakt, men ingen svarer. Da gir du til slutt opp...

Jeg føler jeg har kjempet, en kamp jeg sakte men sikkert har tapt. Alt skulle bli bra bare jeg ble kristen, jesus som frelser, livet skulle få en mening. Livet ble ikke så mye bedre.

Jeg skal ikke legge skylden på alle andre, jeg er nok skyld i det aller meste selv.


I kveld var jeg på et kristent arrangemet i kongeparken. Jeg hadde sagt jeg ikke skulle sette mine ben der dette året. Men jeg gikk likevel.
Det jeg satt igjen med var at dette er tull. Folk løfter hendene, ber, tenner lys, lovsynger. Jeg klarte ikke se meningen med det.

Ting har forandret seg det siste året.

Det har blitt mer morro å gå på fest enn å gå på møter. Mye kjekkere å være på f.eks. Alf&Werner og drikke strawberry daiquiri.
Folk inviterer til fest, der en kommer som en er, slipper håret løs og har det morro.
En blir ikke invitert på møter, de sier alle er velkomne og en skal komme som en er, rom for alle, men en blir målt opp og ned, er personen god nok? Jippi der var det tid for å bekjenne sine synder! en må være ærlig og si at uff nei, nå har jeg gjort noe galt igjen, er ikke god nok. Men en skal ikke vise det, en skal være perfekt.

Det siste året har vært forferdelig ensomt. Det å ta opp telefonen og ikke se et eneste navn en kan ringe til. Prøve seg på noen sms, men ingen svar. Begynne med kontaktannonser på fb for å ha noe å gjøre på en lørdagskveld, med egentlig ganske lite hell.
Feire nyttår 12/13 helt alene, der ingen kunne tenke seg mitt selskap. Det var ikke noe morro. En føler seg komplett dust når en da sitter på fb og ser alle statusene om hvor kjekt alle har det. Fantastiske feiringer.
Men jeg, alene. En blir ødelagt av sånt..

Det er mye som ikke har vært bra i det siste.

Alle sa jeg skulle bli fri, føle meg fri, virkelig leve om jeg tok i mot jesus

Jeg føler meg mer fri nå når jeg på mange måter har valgt det bort.
Jeg har ingen å stå til rette for.
Jeg kan gjøre hva jeg vil uten dårlig samvittighet.
Jeg kan være meg selv.
Ingen kan si at jeg ikke er god nok som kristen. For jeg vet ikke lenger om kristen er noe jeg vil kalle meg.

Det finnes mer mellom himmel og jord enn en kan forklare. Ingen tvil om det, men om det er gud, allah, buddha, vishnu osv får være opp til hver enkelt.

Kristendom har jeg for tiden fått helt i vrangstrupen.