"The mind in itself and in its own place can make a hell out of heaven or a heaven out of hell" (John Milton).
"Skammen er smittsom. Skammen puler rundt, og formerer seg som tiøreshorer på kaninpiller. Skammen går i arv."
"Skammen er en gnien husvert. Den krever og pumper deg, fordi du veit at den veit at du veit at den har overtaket."
"Jeg er skuffet over meg selv. Jeg er skuffet, ikke bare over spesielle ting jeg har gjort, men over visse sider av den jeg er blitt. Jeg har en nagende følelse av at ikke alt er som det burde være."
"Jeg er skuffet over at jeg fremdeles elsker Gud så lite og synder så mye. "
Sitatene over seier eigentleg ganske mykje om det som kvernar i hovudet mitt no om dagane. Sommaren er på hell, snart skulestart, snart ny start, ny skule nye mennesker.
Eg er veldig flink til å grave meg ned i mørke hull. Det har eg blant anna gjort denne sommaren. Eg ser og at eg kan vera veldig flink til å snakka stort om Guds nåde og om kor fint livet med Han er. Eg er veldig lite flink til å gå i meg sjølv og sjå at eg nok ein gong bevegar meg vekk fra Gud og plasserar Han i bakgrunnen og heller styrer mi eiga (synkande) skute. Der dukkar dei svarte hullene opp. Lite skal til for å grave seg ned, men det tar så uendeleg med krefter å komme seg opp derifrå igjen. Livet er ein bølgjedal, ingen tvil der. Livet med Gud går og i bølgjedalar. Det er jammen santen ikkje alltid like lett å halde fast i den litle trua som eg har.
Mykje skulle vore gjort annleis. Men ting kan aldri bli omgjort.
der eg er svak er Gud sterk....
